Meslinger

Nasjonalisme er en barnesykdom. Den er menneskehetens meslinger
— Albert Einstein

Jeg er ikke helt enig med Albert her. Jeg mener at denne sykdommen er nokså ny, da den var bortimot fullstendig ukjent for titusen år siden, i før-siviliserte samfunn. Men hans uttalelse sier likevel veldig mye om dagens verden.

Nasjonalismen er ved siden av religionen og pengesamfunnet, plutokratiet ett av verdens store svøper. Hvis det ikke hadde vært grenser, så hadde problemene vært betydelig mindre.

Nå må det jo sies at å oppløse alle grenser uten samtidig sørge for at de multinasjonale selskapene forsvinner fra verdens over og underflate ikke er særlig smart. Men det er ikke noe motsetningsfylt i dette. Man kan greit gjøre begge deler samtidig.

Omtrent halvparten av franskmennene stemte nei til EUs grunnlov. De aller fleste gjorde det fordi de er nasjonalister. Det er ingenting å feire. Det er bare enda en seier for idiotien og illusjonen og krigsherrene.

Det er en ting positivt med avstemningen: Et ikke ubetydelig antall sa nei fordi de sa nei til det nye nasjonale og internasjonale pengesamfunnet, ett enda råtnere og mer nådeløst enn det gamle.

Grunnen til at folk gjør noe er ofte like viktig som hva de gjør.

I Nederland stemte folk nei bortimot utelukkende av nasjonalistiske grunner.

Nasjonalismen, ideen om at det landet man er født og oppvokst i og/eller er statsborger av, er bedre enn alle andre land, gir seg uten unntak utslag i sykelig fanatisme på en rekke områder. Vi ser det utbredt på datoer som 17. mai, 4. juli, 7. juni og en rekke andre datoer, men det er der hele tiden, som en pest vi alle puster inn til daglig.

I år er det hundre år siden norge løsrev seg fra sverige og det blir feiret med pomp og prakt. Som om det er noe å feire. Spiller det noen som helst rolle, for norges innbyggere, for sverige og/eller EU eller verden om norge er i union med sverige og/eller EU eller ikke? Slevsagt ikke.

Tilbake til EU-avstemningen. Franskmennene sier nei, og Nederland også, og de norske nei til EU-folkene triumferer på sin sedvanlige og sykelige måte. Nasjonalismen seirer igjen og de smiler. De snakker om «sjølråderetten». Jeg sier: hvilken selvråderett? De mener tydeligvis at de som er norske statsborgere har noen som helst råderett over egne liv innenfor systemet. Hvilken kriminell naivitet.

EU og USA, til tross for at de er blant de flinkeste i klassen, er simpelthen ikke ansvarlig for alt som er fælt i dagens verden. Å hevde det eller til og med å gi inntrykk av å hevde det, er å styrke illusjonen, å bortimot løpe tyrannenes ærend. Å hevde at det er bedre i norge enn i eu likeså. Det er hva makten, eliten i alle land hevder. Det er et viktig styringsredskap, i tilfelle du ikke har fått med deg det.

Norsk «EU-debatt» er enda et hakk verre enn den ført i den indre krets av medlemsland, så tendensiøs at man omtrent kaster opp av den. Den hopper, som all offentlig diskusjon bukk over hva som er viktig i verden, ved å ignorere fullstendig det store bildet, alt som virkelig må gjøres for å forandre verden.

Norge, «det norske folk» har vært medlem av EU siden frihandelsavtalen og i hvert fall siden EØS-avtalen ble innført, c-medlem, men likevel, en juniorpartner, om du vil. «Vår» er ikke en alternativ vei, men en enda sterkere fokusering på nasjonale «verdier», på nasjonalisme enn det EU driver. EU har, i det minste, åpne grenser som uttrykt ideal.

Så hva er galt med «Europas Forente Stater», med en «føderal statsdannelse»? Ingenting. Ingenting som ikke også er galt med mindre stater. EU er verken verre eller bedre enn norge og andre land som ikke er medlem der.

Å knipe lårene sammen

Dette er både inspirert og ikke inspirert av de siste dagers morsomme hendelser og artikler…

Hvorfor oppsøker menn og kvinner prostituerte? Hvorfor oppsøker selv gifte menn og kvinner som har sex seg imellom, prostituerte? Hvorfor vil de seg selv så vondt, i det som i følge moderne gjeldende moralske regler er «synd», er dårlig moral, er «å gi etter for primitive lyster uten forankring i et sunt religiøst og humanistisk samfunn»?

La oss bruke den vidgjetne og beryktede primitivistiske metode og kikke dette nærmere i sømmene.

Ved hjelp av den metoden blir det nokså klart at spørsmålet skulle vært omvendt: Hvorfor oppsøker ikke flere gledespiker og gledesmenn?

Noen røster i dagens «debatt» hevder at dagens samfunn er «overseksualisert», mens den åpenbare sannheten er at seksuell utøvelse og frihet blir sett ned på fra bortimot hver eneste vinkel, at det forlengst har blitt ett av utallige tabuer.

Men dog ett av de viktigste, fordi seksualiteten er så nært forbundet med vår primitive side. Når vi har vill, utvunget sex, så vil det som fortoner seg som så ustyrtelig viktig i vår gledeløse hverdag… fortone seg som nokså fjernt og uviktig og latterlig.

Samfunnet, makten ønsker at seksualiteten skal foregår innenfor det den kaller trygge rammer, de rammene som den har skapt for å temme det ville dyret inni oss, det som blir undertrykt fra tidlig alder.

Primitive stammer, som fortsatt ser på seksuell utøvelse som totalt ukomplisert og naturlig, driver sexundervisning fra treårsalderen. Når menn blir beskrevet som «sexhungrige villdyr», blir dette i dagens livsfiendtlige samfunn sett på som veldig negativt. Når kvinner blir gitt betegnelsen «løsaktig» og/eller lystne, så blir de nærmest sosialt utstøtt. Idealet er at sex, som alt annet, skal foregå innenfor gitte rammer.

Religionen har mye av skylden for dette, slevsagt, med innstifting av ekteskapet isteden for den elleville, kjernesunne orgien (gruppesexen), men religionen er tross alt bare ett av mange redskap for sivilisasjonen. De fleste i dag synes at borgerlig ekteskap er en grei erstatning for religionens enda klammere rammer.

Mange har vist veien ut av dette uføret, blant annet trollmannen og filosofen Aleister Crowley i forrige århundre, ved å hylle det sanseløse, hylle begjæret og villskapen i mennesket i både tanke og handling. Men disse banebryterne blir enten ignorert eller offentlig fordømt.

Så, har vårt underseksualiserte samfunn, hvor sterke følelser blir skydd som pesten, skylden for mye av volden og den «negative» aggressiviteten i dagens verden?

Slevsagt. Det sier seg selv. Trykk ned lokket så mye du vil på den kokende kjelen, men dampen kan aldri stenges inne.

Dette går igjen på alle områder, i hver eneste del av vårt gjennomregulerte samfunn.

Hvis noen forøvrig mener at den velfriserte «nakenheten» og «lystigheten» vi ser i dagens offentlige rom har særlig mye med seksualitet å gjøre, så bør de snarest ombestemme seg.

Dette er ikke et «angrep» på ett enkelt kjønn, dette er «kjønnsnøytralt» (enda et idiotisk moteord). Det moderne samfunnet er ikke nedverdigende for ett enkelt kjønn eller noen få minoritetsgrupper eller flertallsgrupper. Det er nedverdigende for mennesker, av alle kategorier.

Uviktig nytt

Dette er bare liten allegori som peker mot tider som skal komme...

Hurra for 17. mai

Hvorfor feirer folk 17. mai?

Det er på tide, er det ikke, å sette en stopper for slikt livsfarlig, nasjonalistisk sludder?

Det er på høy tid.

Bruken av tilgjengelig hjernekapasitet er generelt lav på skalaen fra før, og på feiring av «nasjonaldagen» kobles den helt ut. Noen vil hevde at det er forskjell på nasjonalisme og nasjonalfølelse.

Det er dog fjernt fra virkelighetens verden, som vanlig.

Noen vil si at når «vi» i år feirer oppløsningen av unionen med sverige, så er det viktigere enn noensinne å feire dagen for «vår» grunnlov. Sverige må være et skikkelig brutalt diktatur, slik jeg ser det… Si meg, er det noen som i fullt alvor vil si at vi ville vært verre stilt, hvis vi i dag hadde vært «svensker» istedenfor «nordmenn»?

Noen vil skrike med desperasjon i stemmen at syttende mai er dagen vi feirer vår frihet fra tyranniet, at vi feirer selve Friheten. Jeg spør: hvilket tyranni, hvilken frihet?

Nei, saken er når folk vifter med flagg og marsjerer i tog syttende mai og skuler stygt på eller/og banker opp alle som «forsurer» Dagen, så hyller de tyranniet, de synger militarismens og nasjonalismens og undertrykkelsens hymner.

Frihet er noe langt mer enn denne bleke illusjonen av det, dette tvers igjennom hyklerske maskeballet.

Jeg vil oppholde meg i London den syttende. Jeg vil spasere i gater der det er en helt vanlig dag… hvilket det også er og burde vært.

Vil du hyle «my country, right or wrong»?

Gra dress, gult stoff

Tilegnet alle industriherrer, men spesielt Waardahl-familien…
Det har blitt kalt en nidvise, noe som er en like god beskrivelse som noe annet.
På høy tid at den offentliggjøres, really.


Mannen i grå dress
Gikk bortover veien
I den visne skogen
Med et smil om leppene
Klumper med størknet blod
Festet seg på skoene hans
Han børstet møkka vekk
Irritert

Han passerte sitt stolte bygg
Der pengesekkene fløy i høyt tempo
Opp fra sotete piper
Gule dråper dryppet av gullet
Hans gull gjorde luften gyllen
Han brydde seg ikke om skyggene på bakken
Hvem tok hensyn til dem
Det var ikke hans feil
Han gjorde bare hva enhver ville gjøre
Hvis de fikk anledning
Og var like kloke som han

En gulblek skikkelse
Satt i veikanten og hostet
En hånd
En revolver
Mot hodet uten hår
Det smalt og blodet sprutet
Faen, var det ikke påbudt med bæretillatelse
Nå for tiden
Her trengtes en opprydning
En klok mann
Ga ikke en tosk noen sjanser

Etter en spasertur lang og fin
Kom han hjem til sitt palass
Et sted gildt og fint
Og stort
Og fjernt fra ståk og mas og møkk

Rødt teppe på gulvet
Strøket og raket
Ikke noe skitt her
Veggene glitret og glinset
Som gull
Bare det beste bare det beste
Alt hjelper alt hjelper
Alt det beste

Kjøkkenet var stort og luftig
Det gjorde ikke noe at tjenerne hadde fri
En gang i året
En flesket hånd
Rundt glitrende håndtak
Kildevannet sprutet
En glatt panne rynket seg
Hva var det
Et insekt løp
Over krakken
En kakelakk
Eller noe enda verre

Han satte seg med sitt vann i sitt glass
På en stol langt derfra
En flue svirrer forbi
Han ser irritert på den
Med et blikk som kan drepe
Fluen faller i gulvet som et støvkorn
Luften farer gjennom den skarpe nese
Her lukter det svidd
Her skal noen få svi
Noen hadde gjort jobben sin slett
Han skulle igjen gjøre den rett
Han ga ikke en tosk en sjanse til

Han setter seg på do
Og fiser ut sin dritt
Fornøyd åpnet han døren
For å gå derfra
Da doen også tillater seg
Å fise
Han kikker ned
Det bobler og det bruser
Et irritert snøft
Han slenger på lokket

Noe er galt (mistenksomhet)
De er etter han (skulende blikk)
Alle er etter han
Fanden så varmt her er blitt

Møkkete på gulvet
Det kunne ikke være sant
Vinduene fulle av dritt
Utvendig
Nei, innvendig
De var ute etter han
De svinepelsene
Men de skulle blir blå

Han gled og falt
At de store skulle falle så dypt
Gult og rødt og all mulig dritt
Føk i luften
Det kunne ikke skje
Ikke med han
For helvete
Til helvete i all evighet
Amen

Gled og falt gled og falt
Krabbet forsøkte
Forgjeves
Gled mot kjelleren
Døren gliste forventingsfullt mot han
Den åpnet seg
Møkka ventet der i strie strømmer
Irritert
Han plasket uti
Gulpet og gulpet
Men sank stadig dypere
Til bare hatten fløt oppå

Slik endte historien
Om mannen med mannen
I grå dress
I spytt, spy og blod

Amos Keppler 1990

alt.nyheter - helheten

Se på dette som en slags prolog på ignoreringen av den norske valgkampen og det norske valget.

Ble helheten dekket i forbindelse med det engelske valget?

Slevsagt ikke. Det ble den sedvanlige overfladiske dekningen, der bare deltagerne fikk komme til ordet og de som er kritisk til hele prosessen som vanlig aldri fikk fremme sitt syn. Engelske, internasjonale og norske media fremførte endeløse analyser og monologer, og var som alltid enig om at dette var ekstremt interessant og viktig for verden.

Tony Blair, kalt Teflon-Tony fordi kritikk (eller noe annet) aldri fester seg til han, fikk fortsette i jobben som vaktmester, mens verdenstoget hangler videre på sitt rette spor mot stupet, og lokomotivførerne aldri ser seg verken til høyre eller venstre. Det kan til og med sies at de ser ikke engang rett fram, noe som burde vært en selvfølgelighet.

Noen få ganske så uviktige saker ble tatt opp i løpet av den måneden valgkampen varte. Og selv dekningen av de meget få av noenlunde viktighet nådde sjelden over bleiestadiet. Det ble sagt at Teflon-Tony fikk en blodig nese av velgerne på grunn av sine åpenbare løgner i forbindelse med invasjonen av Irak. Men det også var bare en flau storm, både fra «velgerne» og den fjerde statsmakt.

De bakenforliggende årsakene for krigen eller noe annet ble ikke berørt med en ildtang.

Det ble fokusert på enkeltpersoner og på det overfladiske, og de enorme problemene i dagens samfunn ble ikke engang omtalt, langt mindre de dypereliggende årsakene til dem. Alt ble gjort med speil og røyk, meget profesjonelt, meget snedig igjen. Folk flest luktet ikke engang mugg, til tross for at det til enhver tid ligger åpent til full offentlig beskuelse.

Vi fikk bare høre mer ekstremt tullprat om hvor godt demokratiet fungerer, om hvordan folk får komme til orde osv. Og folk har tiltro til at Teflon-Tony og de andre potensielle vaktmestrene ønsker å gjøre sitt beste for folk og verden.

Slevsagt.

Jeg mener, det er da en selvfølge. De stemte på dem. Omtrent seksti prosent var så dumme at de brukte «stemmeretten» sin, at de lot seg villig bruke i spillet for galleriet som utspiller seg rundt hvert fjerde år i de fleste land i verden. Det vil bli slik i norge også, om noen måneder, bortsett fra at her har vi en enda større prosentandel idioter gående løs.

Frykten er mitt våpen

«If you got people by the balls their heart and mind will follow».
Charles Colson - President Nixons spesialrådgiver

Frykt gjør noe med oss.

Når vi lever under konstant frykt gjør det det lettere for tyrannene å fortsette og skremme oss.

Frykt får oss til å lukke oss inne, til å bli mindre åpne for alternative løsninger. Vi frykter så mye. Frykten dominerer dagens verden. Den er ikke lenger bare en sunn forsvarsmekanisme i farlige og livsfarlige øyeblikk, men et effektivt våpen til å kontrollere oss.

Frykten er en regnbue i dagens verden. Vi frykter vi kommer for sent til bussen, at vi ikke rekker banken før stengetid, at vi får sparken fra jobben, at vi blir sosialt utstøtt, at vi ikke har penger, at vi ikke har nok penger, at de kommer og tar oss. Kort sagt: Vi frykter absolutt alt, og dermed så har frykten gjort jobben sin. Den har lammet oss. Den har paralysert vår skaperevne og skapertrang, og vår sunne skepsis mot autoriteter. Den er et altomfattende nærvær i det moderne samfunnet, en nevrose uten sidestykke i historien, slik tyrannene og sivilisasjonens forvaltere har lagt opp til og ønsker.

Pyramiden, hierarkiet har makt over oss, fordi vi har gitt den det, og nå, når vi har knelt ned foran Makten og betingelseløst gitt oss selv over til den, overgitt selve vår menneskelighet vil vi ikke få den tilbake, med mindre vi tar den med makt. Og hvert eneste sekund vi lar være å gjøre det blir jerngrepet strammet, og frykten øker, og vi blir handlingslammet, og knapt noe annet enn en liten pipende mus under de blankpussede støvlenes hæl.

Det er full frihet i dagens samfunn til å tenke hva vi vil. Tanken er fri, heter det, og ikke uten grunn. Men vi skal være forsiktig med hva vi sier, og ikke minst gjør. For hvis vi står fram i det offentlige rom er det en enda større reell fare for at Makten, med all dens vrede kommer etter oss (den kan komme og kommer uansett). Så sier propagandaen. Som også sier vi kan si hva vi vil uten fare for vårt liv og vår helse. Vi nøler, fordi tvetydige signaler er det mest effektive som finnes. Vi blir hjernevasket fra fødselen til å skape frykt i vårt eget hode… og dermed er ikke tanken fri, ikke uten handling, ikke uten at den blir luftet i full frihet, i det åpne rom, mennesker imellom.

Den vedvarende frykten, så tilstedværende i enhver moderne del av sivilisasjonen og i sivilisasjonen som helhet lamslår oss med sin langsomme, bedøvende død.

Frykten er Maktens våpen.

Prisen på leppestift

Hva er prisen på sminke? Hva er prisen for å lukke øynene for lidelsene utallige forsøksdyr gjennomgår i laboratorier verden over?

Kosmetikkindustrien og medisinindustrien er blant dagens raskest voksende og mest lønnsomme industrier.

Også derfra og fra de som lager en masse ubrukelig medisin kommer påstanden om at «dyr ikke kan kjenne smerte som menneskene gjør». Noen nærmere forklaring på denne uhyrlige påstanden har vi vel aldri fått og vil aldri komme til å få.

Det er vist at de som villig påfører dyr smerte også lettere gjør det med mennesker. Man kan forstå det. Slik jeg ser det har disse folkene rett og slett koblet ut en viktig del av sin bevissthet og sine følelser. Dog er det også vist at de som påfører dyr og mennesker uhyrlige smerter og opplevelser kan være veldig snille mot sine barn og sine egne dyr.

Så da så.

Dyr blir med vilje forgiftet, gitt støt og gitt sår som med vilje blir holdt åpne (for å nevne noen få av de uhyggelige gjerningene) i laboratorier verden over. Og offentlige myndigheter fører som vanlig krig mot de få som våger og ønsker å gjøre noe for å sette en stopper for dette. Når filmer av alt dette blir vist på offentlige steder klager folk flest på at filmene blir vist. De klager ikke på at det som blir vist rent faktisk foregår.

Vi blir bortimot vaksinert mot å føle noe i dagens verden. Spesielt ekte, sunne reaksjoner på all sinnssykdommen synes å være mangelvare, det være seg ting som blir gjort både mot mennesker og dyr. Det å påføre oss kunstige duftstoffer synes å være langt viktigere enn å reagere slik vi bør gjøre i gitte situasjoner: Med avsky mot det som daglig omgir oss. Katter, hamstre, rotter med flere er alle ofre for vår forvridde forfengelighet.

Få spør hva prisen er. For de firbente direkte ofrene. Eller undres på prisen vi må betale som mennesker for vår egen hybris. Hva er galt med dette bildet?

Prisen på maling av fjes og for å lukte «godt» er tortur, elendighet og død.

Sivilisasjonens totale og ønskede ødeleggelse

Vindene øker både i styrke og hyppighet. Det blir flere og sterkere stormer overalt. Havet stiger kraftig. Det blir flere og hyppigere oversvømmelser. Planetens ørkener sprer seg til stadig større områder. Resultatene av den menneskeskapte globale oppvarmingen er nå i ferd med å merkes for alvor. Samtidig med dette øker det sosialpolitiske stresset kraftig, og det neste store pandemonium er like rundt hjørnet.

Vel, det er de som stadig hevder at verden går fremover, og når det gjelder dette, denne ene faktoren, så må jeg si meg enig med dem… Isbreene smelter. Verden blir overopphetet. Jorden har feber. Det kan ikke skjules lenger. Det kan holdes skjult til en viss grad, men makteliten kan ikke hindre folk i å kikke ut av vinduet. I å lukte den yrtidlige blomstringen. Kikke mot toppen av de lokale fjellene i desember og januar og ikke se snurten av snø. NVE lager beredskapsplaner for den menneskeskapte globale oppvarmingen. At folk noterer seg at den midlertidige illusjonen av at legevitenskapen kan kurere sykdommer svinner hen. At mistrivselen i byene eksploderer… At selve sivilisasjonen er i ferd med å gå helt opp i sømmene.

Det makteliten kan gjøre er å distrahere folk flest med knapper og glansbilder. Dette, sammen med kjeppen og gulroten, har lenge vært en utmerket taktikk, men selv disse vidunderlige metodene begynner å svikte. Sivilisasjonen råtner på rot.

Og dette er slett ikke overraskende, siden denne roten, fundamentet for dette enorme, sjanglende byggverket har vært pill råttent fra starten av. Et tre kan vokse seg så stort det vil, et hus kan spjære himmelen uten at det nytter. Når det faller så faller det. Det vil alltid være en kjempe på leirføtter.

Vår, menneskehetens eksistens i dag er fundamentalt gal, så fjernt fra det livet vi er født til å leve. Primitivistisk tankegang er heldigvis sterkt voksende på verdensbasis i dag, en tankegang som lett innser det åpenbare: At det ikke bare er den fysiske giften som ødelegger oss, men like mye den åndelige.

Sivilisasjonen blir hyllet som den eneste rette lære, som den eneste fornuftige måten å leve på, alt som er godt og vel i livet. Men det er den jo ikke. For å innse det sinnssyke i en slik verdensanskuelse trenger man bare ha evnen til å se seg rundt med et minimum av empati og fornuft. Den lineære historietolkning hevder at ting har blitt bedre jo nærmere man kommer nåtiden, men det er nærmere motsatt. Og det blir verre for hver dag som går. Og vi blir fortalt at problemet, at teknologien, det som har ført oss opp i dette uføret, skal redde oss, at om vi bare er idioter lenge nok og lytter til våre sinnssyke ledere lenge nok, så blir alt bra. Teknologien vil skape det fullkomne samfunn hvor alle kjenner sin plass og ingen opponerer mot vedtatte sannheter.

Og folk flest smiler og nikker.

Titusen år har gått siden de første byene dukket opp på kloden. Siden den gang har vårt kollektive selvmord kommet stadig sterkere på offensiven. Det er det sivilisasjonen er: et kollektivt selvmord av episke proporsjoner.

Så, hva gjør vi i denne totalt forpulte situasjonen??? Det er enkelt, like enkelt som natt følger dag og dag følger natt. Vi lærer oss å leve i og med naturen igjen. Vi lærer oss å jakte uten bruk av avanserte våpen og å overleve der ute i villmarken, langt borte fra den råttenskapen vi er født inn i.

Konspirasjonsteorier

Konspirasjonsteorier har blitt noe skittent (igjen). Det har alltid vært det i det etablerte samfunns øyne. Selvsagt har det det. Konspirasjonsteorier søker sannheten bak illusjonen, bak løgnen, og vi kan ikke ha det, kan vi vel?

Tåkelegging og veving av illusjoner er en viktig taktikk eliten bruker for å holde på sin makt.

Ingen tror vel på alvor lenger at mordet på John F. Kennedy IKKE var en konspirasjon? Hvor mange vitner som mistet livet i årene etterpå er umulig å telle i dag. Jeg akter ikke å gå gjennom momentene her. Det er ingen problemer med å finne dem på nettet.

Den amerikanske Kongressen slo fast i 1978 at det var en konspirasjon. Men de er selvsagt også bare en gjeng «conspiracy nuts».

Og dette er bare den mest kjente saken. Det finnes tusenvis av dem, der sannheten og en masse lik har blitt begravd samtidig.

Hele det voldsomme angrepet fra det etablerte mot dette bunner i en ting og en ting alene: behovet for å holde folk flest begravd i tåken.

Så er det at det også blir populært blant radikalere å slutte seg til den lange rekken av fordømmende og latterliggjørende stemmer. Det bør være klart for enhver, også de selv at de går maktens ærend her. Med en gang tidligere tenkende mennesker kommer inn i maktens varme og tjener penger, så slutter de å tenke, og ofte er det en veldig bevisst handling. Hva er verdien av å latterliggjøre søkingen etter sannheten i disse sakene? Jo, med det tjener de maktapparatet og ingen andre. Det har sannelig ingen verdi for fordomsfrie, sannhetssøkende journalister, hvis det er noen igjen av dem.

Nei, hvem som driver den politiske pornografien og journalistiske prostitusjonen i dette tilfelle, er som det ofte er, veldig åpenbart. Ubehagelige sannheter blir som oftest ikke snakket om, og når de blir snakket om, når saker som Kennedy-mordet og 11/9 og utallige andre tvinger seg fram i lyset gang på gang på gang, så finner mange det veldig opportunt å latterliggjøre bevisene og dem som graver det fram. Men sannhetssøkerne fortsetter likevel, utrolig nok, ofte med en enorm fare for eget liv og helse.

Dagens offentlige rom er en kunstig sfære, der løgnen står seg veldig godt og sannheten bare glimter til en sjelden gang, i gufset fra den aller verste nordavinden.

Pelsdyrfarmer

Og så er det på tide å uttrykke sin forakt for pelsdyrfarming og pelsfarmere igjen. Det burde man egentlig gjort hver eneste dag, hver eneste time. Det er så ille, faktisk en av de mest avskyelige handlinger i det moderne samfunn, og det sier ganske mye.

Dyr er innesperret i et ørlite bur hele livet, og så hevder disse pelsdyrfarmerne, med økonomisk og moralsk støtte fra norske myndigheter, at de faktisk LIKER det, at de foretrekker et liv i bur, framfor et liv i frihet, at de har det bedre der enn ute i naturen, det miljø de er født til å leve i. Mer mytespinning. Og folk flest kjøper det… eller gir blaffen. Som vanlig.

Ta reven for eksempel. Den er født til å vandre utallige kilometer om dagen, og det gjør den også på det lille nettinggulvet, gjør det så mye at potene begynner å blø. Og dette blir beskrevet som «humant»?

Og når endelig en gruppe mennesker har fått nok og slipper de stakkarene ut av burene, så er det DE som blir beskrevet som grusomme.

Aviser og TV igjen, på lag med oppdretterne og myndighetene. Det blir sagt at alle dyrene vil omkomme, vil dø i løpet av kort tid «fordi de ikke er tilpasset et liv i naturen». De samme dyrene som vil bli drept og flådd av oppdretterne i løpet av kort tid. Morsomt, så veldig morsomt, så morsomt at latteren setter seg fast i halsen. Igjen må man spørre hvor logikken er, hvor den har gjemt seg i det offentlige rom i vårt naturfiendtlige, livsfiendtlige og menneskefiendtlige samfunn.

De fleste av dyrene som i vill glede rømmer til skogs vil kanskje dø innen kort tid, men de vil i det minste oppleve friheten før de dør. De vil få et glimt av det livet de er født til å leve. Og de som overlever vil leve godt der ute, og ikke lenger bli torturert til døde.

Mordechai Vanunu uønsket i norge

Norske myndigheter har avslått Mordechai Vanunus asylsøknad med den begrunnelse at han ikke «søkte fra norsk territorium». Enda en feig handling i en lang rekke når det gjelder norske myndigheters lemfeldige reaksjoner på den israelske stats forbrytelser.

De har bare fortsatt å godsnakke med dem etter utallige massakrer, og det gjør de fortsatt. Akkurat det har de til felles med de aller fleste regjeringer verden over. Den israelske stat kan foreta seg hva som helst uten å måtte stå til ansvar for det.

Vanunu offentliggjorde Israels atomhemmeligheter på åttitallet, etter å ha rømt til Storbritannia. Israelske agenter lurte han til Roma og kidnappet han. Han ble dømt til langvarig fengsel i tilnærmet total isolasjon.

Ingen regjeringer av betydning protesterte da det ble bevist at Israel hadde Bomben. Ingen protesterte da Vanunu ble kidnappet, da israelske agenter opererte på fremmed territorium. Det vanlige i slike saker, et absolutt minstemål, er utvisning av diplomatisk personale, men Israel slapp unna det også. Og behandlingen Vanunu har fått alle de årene han har sittet fengslet har knapt reist offisielle øyenbryn.

Vanunu er en klassisk «whistleblower». En som avslører skadelige og/eller farlige stats- eller forretningshemmeligheter med fare for sitt eget liv og helse. De er sjelden eller aldri populære i de høye sfærer. Og etter at «krigen mot terror» startet for fullt, har de blitt enda mindre populære. Det er flere i usa, Storbritannia og Danmark, for å nevne noen land, som har fått svi for sitt mot.

Belønningen er sjelden mye å skryte av. Som oftest blir de veldig dårlig behandlet og veldig få støtter dem. Og Vanunu har blitt og blir dårligere behandlet enn de fleste. Det er en skam, faktisk.

Han slapp ut for et år siden, men med sterke begrensninger på sin bevegelsesfrihet. Han har forbud mot a snakke med utenlandske journalister, forbud mot å forlate Israel, forbud mot å gå på dass uten tillatelse. De ønsker å beholde han i sitt nådeløse og umenneskelige grep inntil han ligger i graven.

Det er i denne situasjonen den norske (og svenske) regjeringen kommer med sitt feige svar.

Svart hav

Noen forskere har endelig kommet med en enestående konklusjon: Grunnen til at fisken forsvant fra havet på sekstitallet var at fiskerne fisket den opp.

Jeg mener, er det ikke enestående at akademiske miljøer bruker førti år på å forklare det selvfølgelige?

Er det noe rart at grådige fiskeriinteresser har fått lov til fortsette rovfisket, at de har gått og fortsetter å gå fra en art til en
annen, fortsetter å tømme havet for liv?

Mange forklaringer har blitt fremsatt som grunner for «dårlig fiske» de siste tiårene. En av dem stod på trykk i Bergens Tidende for rundt tjue år siden. Overskriften stod der med tykke typer: DEN GRÅDIGE HVALEN SPISER OPP FISKEN.

Selen har også fått sine pass påskrevet. Spesielt er dette påfallende hver gang noen utlendinger tar seg sammen og gjør et ekstra sterkt utfall mot norsk hvalfangst og også hver gang selfangsten kommer opp igjen, noe sterke krefter innenfor forvaltningen har gitt signal om kan komme til å skje snart.

Norsk media har ikke stått tilbake for sine utenlandske brødre og søstre når det gjelder å spinne myter, også om denne saken.

Norske fiskere har i alle år, som sine utenlandske søsken i ånden trålet verdenshavene for sjødyr. Ikke på jakt etter mat, men for å fylle enda mer sin allerede fete lommebok.

Mer grundige forskere, stort sett biologer er enig om at vi beveger oss mot «the Sixth Great Extinction Event» og at den er unik i den forstand at den er menneskeskapt, den første skapt av en art, og ikke en naturkatastrofe ol. Dette er hvor sivilisasjonens kreftsvulst har ført oss.

Den stakkars haugen

Det var en gang en haug. Den hadde stått der i uminnelige tider på det stedet som nå heter Kleppestø, kommunesenteret på Askøy utenfor Bergen. Det var en pen haug, ganske stor, dekket med grønt og noen trær. Den stod der, og gjorde ikke noen fortred.

Men den sto der, og det var åpenbart nok for de som bestemte slikt på Askøy. Det hadde blitt mangel på plass på Kleppestø i det siste. Det hadde blitt veldig dårlig plass. Det ble hevdet at alle pendlerne trengte et sted å sette fra seg bilen før de reiste videre inn til Bergen Sentrum. Haugen ruvet slik i landskapet, påstod folk, og den var dessuten umoderne. Argumentet om at det moderne samfunnet trengte plass ble til stadighet gjentatt. Og den stengte visstnok for utsikten til Byfjorden. Ingen kjøpte argumentet om at man ved å gå oppoverbakke et stykke faktisk kunne nyte utsikten på toppen av haugen.

Jeg sendte et lesebrev til lokalavisen og spurte: «Hva har den stakkars haugen gjort for å fortjene en slik grusom skjebne»? Ett leserinnlegg som aldri kom på trykk. Og jeg stilte også det samme spørsmålet til de som var ansvarlige for haugens endelikt. Ingen kunne gi meg noe egentlig svar på hvorfor denne Kafka prosessen hadde blitt satt i gang. Haugen hadde allerede blitt funnet skyldig og dom hadde blitt avsagt.

Så anleggsmaskinene tok fatt på sitt hellige korstog, på sin vedtatte forbrytelse, og før noen av oss visste ordet av det var den borte vekk, erstattet av et flatt, sterilt område, dekket av metallmonstre.

Askøy fikk visstnok sin første rundkjøring her, et argument som visstnok (igjen) ble tillagt noe vekt da dommen ble avsagt.

Haugen fikk ingen høring. Ingen vitner ble ført til dens forsvar. Ingen advokat talte dens sak i rettsalen. Og veldig få gråt bitre og triste tårer for dens bortgang.

Heisekraner

Da kaffekongen ville bli ordfører i Bergen lovet han «å få fart på byen». Han likte å se synet av heisekraner og anleggsmaskiner. De er et tegn på aktivitet, mente han.

Han ble ordfører og det i et tilnærmet valgskred. Bergenserne «gikk mann av huse» for å stemme på han. De likte åpenbart at han var «stolt av byen sin».

Et av de første prosjektene som ble ferdig under hans «ledelse» var den nye Festplassen. Det var nok ikke så mange heisekraner der, men masse graving i bakken og masse maskiner, og hele området ble avstengt for ganske lang tid.

Og nå nylig stod den nye og skinnende Festplassen ferdig. Hva som egentlig skiller stedet fra den gamle Festplassen er ikke godt å si egentlig. Det som er sikkert er at en masse penger og ressurser har blitt brukt på kosmetiske tiltak, på såkalt byfornyelse.

Det har blitt noen små kunstferdige forandringer. Stedet kan ikke lenger brukes som parkeringsplass og bilistene må betale for å stå på de høyt prisede plassene i parkeringshusene. Uten at jeg dermed vil hevde at biler i byen er et pent syn.

Hvis man sammenligner bilder av den gamle Festplassen med den nye Festplassen, så vil man nok se en viss forskjell, men hva som egentlig var vitsen med det hele vil nok være vanskeligere å skjønne, hvis man ikke tilfeldigvis sitter i Bergen bystyre og/eller administrasjon og har masse penger å bruke på diverse kosmetiske tiltak og veldig lite på det som folk faktisk har behov for.

Og jeg likte faktisk den gamle Festplassen bedre. Den hadde en slags stygg skjønnhet. Den nyeste versjonen har en slags skjønn skjønnhet som får en stakkar til å virkelig lure på hvilke prioriteringer som hersker i dagens verden.

Og jeg synes ærlig talt alle disse heisekranene er et nokså stygt syn.

Endelig

Verdens herrefolk har lenge innført lover og regler og jobbet hardt mot et samfunn som ikke bare minner om Orwells 1984 og Huxleys Vidunderlige Nye Verden, men som vil overgå dem begge. Og med ytterliggående islamisters berettigede angrep mot Pentagon og World Trade Center i New York 11. september 2001 — eller om kanskje USA til og med sto bak det selv — nettopp for å skape den ønskede effekten vi snakker om her, så fikk de den unnskyldningen de trengte for å akselerere prosessen.

Med den amerikanske, britiske og israelske regjering og støtteapparat i front startet de sin versjon av «alle krigers mor», den mot all opposisjon, mot all selvstendig tankegang og selvstendige uttrykk i verden.

Og hva gjør de andre (inkludert Dörum & co og norsk og internasjonal presse)? Kritiserer de tiltakene? Går de til motangrep mot disse avskyelige angrep på de siste rester av frihet og rettferdighet på dagens klode? Selvsagt ikke. De ønsker tiltakene velkommen, fordi dette er akkurat hva de selv alltid har ønsket.

Og befolkningen som etter sigende har valgt disse folkene? De oppfører seg nok en gang som de sauene de åpenbart er, og forsaker nok en gang friheten for det de innbiller seg er trygghet.

Brave New World, (here we are) here we come.

Paven er død

Og så må man simpelthen uttrykke sin forakt for de som beundrer og tilber paven.

Dette er ikke bare rettet mot katolikkene, langt ifra. Dette sinnssyke vi har vært vitne til de siste dagene er bare enda et lavmål når det gjelder all religion. Karl Marx sa at religion er opium for folket og i dette hadde han helt rett.

Hundretusener valfarter til et spesifikt sted for å tilbe og sørge over en inntørket, intolerant tyrann. Hva er galt med dette bildet?

Politikere og øvrighetspersoner over hele verden står fram og uttaler med sorg hvilken stor mann mannen var, hvor mye positivt han har gjort for verden, noe som selvsagt er mer tullprat av verste sort. Den såkalte paven har gjort utrolig mye ugagn, har ødelagt utrolig mye for mange mennesker i dagens verden og utløst utrolig mye lidelse. Hvis jeg hadde vært religiøs ville jeg ha ønsket han alt mulig vondt i det helvete han trodde på.

Løgn og forbannet dikt

Det er hardt, er det ikke, å ikke tro på alle løgnene, alle de du blir servert daglig, fra de som skal være sannhetens orakler i denne verden?

Du lytter til nyhetsoppleseren om morgenen, om kvelden, midt på natten, og blir servert mer av det samme tullpratet.

Du hører $tat$mini$teren tale og hører kommentatorene i studio kommentere hans velklingende ord, og du sier «mer tullprat». Når $tat$mini$teren taler om at det norske folk trenger mer naturødeleggelse, selv om han naturligvis er for naturvern, og andre sitter og nikker til hans ord, så skriker du TULLPRAT!

Men veldig få lytter. Veldig få innser det selvfølgelige i ditt utsagn.

I stedet er det du som blir sett ned på, fordi du våger å hevde det selvfølgelige, fordi du våger å rakke ned på de profesjonelle løgnerne, på politikerne, på politifolkene, på lærerne og legene og kort og godt nær sagt hver eneste yrkesgruppe i vår tid. De støtter alle opp under løgnene og undertrykkelsen og fortjener vår dypeste forakt, men i stedet høster de stor beundring, på grunn av sin eminente dyktighet til å lyve, i og utenfor tjenesten.

Joda, løgner er lette å tro på, og sannheten hard å svelge.